(og hvorfor det er gode nyheter)
Det er noe jeg har tenkt mye på de siste årene. Jeg har hjulpet hundrevis av hundeeiere de siste 9 årene, og det som har slått meg er hvor mange av dem som har fått høre at det de står i, det er «helt normalt for den rasen», «bare gi det tid», eller «alle utagerer litt».
Ja, mange hunder reagerer på andre hunder av og til. Det er sant. Men det jeg snakker om i dag, det er ikke en gang i blant. Det jeg snakker om er den problematikken som har tatt over livet ditt. Som har endret hvordan, når, og hvor du går tur. Som har gjort hundeturene til noe du gruer deg til.
Det er ikke normalt. Og det er fordi det har en helt konkret årsak som du kan jobbe med.
La meg vise deg tre tegn jeg ser igjen og igjen.
Tegn nummer 1: Du har lagt om døgnet rundt hunden 🐾
Toril ringte meg en dag. Hun gråt. Hun hadde en cobberdog som het Bobby, fire år gammel, og hun hadde de siste årene tilpasset hele livet sitt rundt ham.
Hun gikk turene sine tidlig om morgenen før folk våknet. Hun gikk dem sent på kvelden, når det var færrest ute. Hun hadde sluttet å gå i parker, sluttet å gå turer med venner og hundene deres.
Og det det handler om, det er ikke at hun ikke vil eller usosial. Det handler om at hun hadde lært, etter mange dårlige opplevelser, at det å unngå triggeren var det eneste som ga ro. Det er en helt rasjonell tilpasning til en irrasjonell situasjon. Men det er også et tydelig signal om at nervesystemet hennes og Bobby sitt var i kronisk alarm.
Når et menneske begynner å legge om livet sitt rundt hundens reaktivitet, da har vi gått forbi «normalt». Da har vi to nervesystemer som står i høygir.
Tegn nummer 2: Drømmen om hundeholdet er parkert 🐾
Marianne kom til meg med Vilma, en Parson Russell. Marianne hadde drømt om hund i mange år før hun fikk Vilma. Hun og mannen hadde planlagt bobilturer. De skulle på campingen. På sykkelturer. På restaurantbesøk i byene de besøkte og Vilma skulle være med.
Da Vilma ble et år, var alt dette parkert. Vilma var så reaktiv på andre hunder, så reaktiv på folk, så reaktiv på alt det livlige som finnes på en camping eller i en bygate, at Marianne og mannen ikke fikk gjort noe av det de hadde gledet seg til.
Marianne var ikke frustrert over Vilma. Hun var lei seg fordi hun savnet det livet hun hadde sett for seg. Og fordi hun innimellom så på Vilma og tenkte: var det dette du skulle bli?
Når hundeholdet ditt har gjort livet ditt mindre i stedet for større, da er det et tegn. Det er ikke en personlighetsfeil hos hunden din. Det er ikke en feil hos deg. Det er et reguleringsproblem som hindrer dere begge i å være den dere kan være.
Tegn nummer 3: Du må fysisk overstyre hunden i passering 🐾
Anna kom til meg med en bullmastiff som het Tuva. Tuva var to år, en stor hund, mange kilo. Og hver gang Anna gikk tur, så fryktet hun møter med andre hunder. Anna var en mindre kvinne. Tuva var sterkere enn henne.
Anna fortalte at hun hadde begynt å binde Tuva til en lyktestolpe eller et tre når hun så en annen hund komme i det fjerne, for å vite at hun i hvert fall hadde Tuva fysisk på plass. Hun fortalte også at hun var fysisk ødelagt. Skuldrene var vonde. Nakken låste seg. Hun var ikke på et bra sted verken fysisk eller mentalt.
Når du blir redd for om du klarer å holde hunden din, da er det et tegn. Det er ikke et tegn på at hunden er sterkere enn deg. Det er et tegn på at vi har laget en setting der engstelsen og uroen gjør at hjernen slår alarm, fordi nervesystemene aldri kommer ned i hvile.
Hvorfor alle tre handler om det samme
Du har kanskje merket at jeg ikke har snakket om hundens atferd i seg selv så mye. Jeg har snakket om Toril sitt døgn. Marianne sin drøm. Anna sin kropp.
Det er fordi det er det dette egentlig handler om.
Passeringsproblemer er ikke et treningsproblem. Det er et reguleringsproblem.
Det er to nervesystemer, ditt og hundens, som har trent hverandre opp i alarm over så lang tid at hverken du eller hunden får tilgang til den roligere versjonen av dere selv lenger.
Og når alarmen står på, så er ikke hjernen tilgjengelig for læring. Ikke for hunden. Ikke for deg. Det er derfor du har gått på kurs etter kurs og lært teknikker, og teknikkene har ikke fungert.
Det er ikke fordi du eller hunden er dum. Det er fordi dere har prøvd å lære i en tilstand der læring ikke skjer😌
De gode nyhetene? Hjernen er nevroplastisk. Den er formbar. Den kan endres. Men endringen skjer fra nervesystemet og oppover, ikke fra teknikken og innover.
Og det er det jeg skal fortelle deg om på webinaret jeg holder.
Webinaret heter Fra Kaos til Kontroll. Det er gratis. Det er for deg som har stått i denne problematikken lenge, som har prøvd mye, og som er klar for en helt annen forståelse av hva som faktisk må til 🐕
Vi skal gå gjennom NRS-metoden jeg bruker på alle minde kunder og jeg skal dele kundehistorier som viser at dette faktisk er mulig å snu, selv om det føles umulig akkurat nå.
Sikre deg plassen din her →https://webinar.kompletthundesenter.no/webinar
Du har ikke gitt opp ennå
Du leser dette. ❤️
Den siste setningen Toril sa til meg etter at vi hadde jobbet sammen, det var: «Fy fader, den stoltheten jeg har nå, den hadde jeg ikke trodd at jeg skulle kjenne på.» 🐾
Det kan bli din setning også.
Anne Cecilie ❤️
